Sjekk denne nydelige historien hvor den amerikanske komikeren Sarah Silverman snur fiendtlighet til velvilje og dialog ved hjelp av nysgjerrighet og anerkjennelse.

Da hun for et par uke siden tvitret om at hun forsøkte å forstå Trump-supportere, fikk hun en lite hyggelig tilbakemedling fra en som følger henne på Twitter:

Istedenfor å svare spydig eller ignorere mannen, gikk Silverman inn og leste igjennom Twitter-strømmen hans. Deretter svarte hun hyggelig at hun trodde på ham, at hun så hans smerte og at hun oppmuntret ham til å se kjærlighet i seg selv.

Som svar på dette, åpnet mannen opp og forklarte at han hadde blitt hard etter å ha blitt misbrukt som barn, utallige skuffelser og langvarige ryggskader som han ikke får behandlet fordi han er fattig.

​
​Han ba om unnskyldning for å ha snakket så stygt til henne, og hun tok imot unnskyldningen og svarte at det var glemt.

Deretter ba hun sine tolv millioner Twitter-følgere om å hjelpe til med å finne ryggspesialister i området der mannen bor for å behandle ryggen hans. I tillegg tilbød hun seg å betale regningene hans fullt og helt. I løpet av noen minutter hadde hun fått respons fra klinikker som sa seg villige til å hjelpe mannen, og en uke etter fikk han tatt MR. 

​Mannen sier selv til My San Anonio: "Jeg var engang en raus og snill person, men for mange ting ødela det, og jeg ble bitter og full av hat." Og videre: "Da viste Sarah meg veien. Ikke misforstå, jeg har fortsatt en lang vei igjen, men det er en start."

Mitt hovedpoeng her er ikke at hun donerte penger og søkte opp behandlere til ham, selv om det selvsagt var fantastisk raust gjort. Men det er jo ikke noe folk flest nødvendigvis har ressurser til.

Det jeg blir mest opptatt av, er hvordan hun klarte å snu mannens innstilling ved å si at hun forsto at han hadde det vondt, og at hun antok han var en ok person på tross av det han hadde skrevet til henne. Mer skulle ikke til før han kunne møte henne med velvilje og gå inn i en dialog

Tenk hva de enkle  ordene "jeg ser deg" og "jeg tror deg" kan gjøre hvis vi klarer å tenke som Silverman at mennesket bak fiendtligheten er så mye, mye mer. 

Les hele saken på Quartzy.qz.com (på engelsk).

Jeg ble spurt av VG familieklubben om å si noe om hvordan vi kan lære barna å planlegge og hvilken verdi det kan ha. Her kan du lese noe av det jeg svarte at jeg tenker er viktig å lære barna våre.

Planlegging er en viktig del av det å vokse opp og gradvis ta mer ansvar for seg selv. For å bli selvstendig og klare seg selv er evnen til å planlegge helt avgjørende.

Det er veldig individuelt når barna er gamle nok til å planlegge selv, og det avhenger også av hva slags planlegging det er snakk om. Evnen til å planlegge er ikke fullstendig utviklet før vi er over 20 år, så vi skal ikke ha for høye forventninger til barna våre. Det er mye viktigere at vi tar imot signalene fra barna våre og tilpasser forventningene til deres faktiske utvikling, enn å følge en forhåndsdefinert plan for hva de skal kunne klare ved forskjellige alderstrinn.
​
Men når det er sagt, er det godt for barnet å få muligheten til å planlegge selvstendig i tråd med sin egen utvikling. Mindre barn kan planlegge sammen med foreldrene, mens større barn i økende grad kan planlegge for seg selv.

På kort sikt
På kort sikt får barn som kan planlegge, forutsigbarhet og en følelse av å påvirke sitt eget liv. Det gir en opplevelse av mestring som er veldig nyttig i barnas utvikling. Det kan igjen bidra til bedre selvtillit og styrket selvfølelse.

På lang sikt
På lang sikt gir det å kunne planlegge evne til å sette seg og nå mål. Dette er avgjørende egenskaper for å kunne ta en utdannelse og fungere godt i arbeidslivet. Men også i privatlivet er det viktig å kunne tenke framover og ta valg som styrer livet i den retningen vi ønsker.

God planlegging gir oversikt og forutsigbarhet i hverdagen
Når alle er med på å legge planer for hva familien skal prioritere framover, føler alle seg inkludert og med i fellesskapet. Det er viktig for alle mennesker. God planlegging gir også mer oversikt og forutsigbarhet i hverdagen, det er for eksempel lettere å få unna lekser og andre plikter uten for mange konflikter.

Gå foran med et godt eksempel
Forbered barna fra de er helt små på hva som skal skje framover. Det at vi snakker om hva vi skal på ganske detaljert nivå, gjør at barna lærer seg å forestille seg hva som skal skje i framtiden. Dette er første skritt mot å lære å planlegge.

Inkludering bidrar til god selvfølelse
Inkluder barnet i planlegging som gjelder familien og barnet selv. Vis barnet at hennes mening har verdi. Det gir en følelse av likeverdighet som medlem av familien og av å ha verdi som menneske, og det bygger god selvfølelse. Det å kunne tenke at «min mening har verdi», det skal man ikke undervurdere. Det er mange av oss voksne som strever med å føle at våre tanker, følelser og meninger har verdi, og vi kan bidra til å unngå at barna våre skal sitte med en slik følelse.

Snakk om alternativene
Snakk også gjerne med barna om noen alternativer dere har å velge imellom, slik at de gradvis lærer seg å forutse konsekvenser av de valgene de tar. Se på hva som vil være forskjellen på ulike valg, og snakk om hva som er viktig for hver enkelt av dere når dere skal velge hvilken plan dere vil følge. Er det viktig for barnet å ha mye tid til å leke fritt, er det dumt å ha faste aktiviteter hver kveld. Dette har barna godt av å være med på å reflektere rundt.

Noen tips til foreldre

• La barna være med og planlegge for hele familien, for eksempel hva dere skal gjøre i helgen eller i ferien. Ha gjerne familieråd hvor alle kommer til orde uavhengig av alder og får si hva de ønsker framover. Barna skal ikke ta beslutningene for hvilke planer familien til slutt velger å følge, det er de voksnes ansvar. Men det er godt for dem å bli hørt og tatt på alvor.
• Deretter er det viktig å følge opp planene og inkludere barna i gjennomføringen. Blir det endringer, må de få vite om det så tidlig som mulig og gjerne få påvirke hva som da skal skje.
• Lekser er et tema som skaper konflikter i mange familier. Snakk med barna om hvordan de kan planlegge for å få gjort leksene og samtidig ha tid til andre ting de ønsker å gjøre. Deretter er det viktig å hjelpe dem med å følge opp. Det klarer ikke barn alltid på egenhånd.
• Vis interesse for saken og vær «på». Barna må forstå at foreldrene legger vekt på at leksene blir gjort. Men ha følerne ute slik at du ikke styrer for mye. Kunsten er å hele tiden lete etter balansen mellom hvor mye de kan klare på egen maskin, og hvor mye du skal støtte dem underveis.
• Spilletid er et annet tema mange foreldre strever med. Her må foreldrene ta ansvar for at spillingen begrenses. Dataspill aktiverer hjernens belønningsmekanismer, og dette gjør at mange barn ikke klarer å begrense seg. Men når foreldrene har lagt rammene for hvor mye barna kan spille og hva slags spill som er greit, kan barna være med å planlegge når og hva de vil spille, innenfor disse rammene. 

Jeg skrev dette til en sak i VG familieklubben (du må være medlem for å lese, men det er gratis). Les saken hele her.