​Tidligere når man har snakket om mobbing, har fokus vært på mobbere og mobbeofre. Man har sett mobberne som problemet helt isolert sett, og mange har ment at problemet enkelt kan løses ved å flytte på mobberne.

I nyere forskning rundt temaet mobbing, ser man derimot mobbing som et problem knyttet til sosial samhandling og klassemiljø. Ved å jobbe med miljøet i klasser (eller andre grupper) som har problemer knyttet til mobbing, kan man ta bort grunnen til at mobbing oppstår.

Mobbing skjer nemlig når barna kjenner seg utrygge og blir redde for å bli ekskludert selv. For de som er litt ekstra sårbare (for det er de, selv om man ikke kan se det på dem), kan det å rakke ned på andre bli løsningen for å redde seg selv.

Hvis vi voksne går tett på og er varme og kloke, kan vi bidra til å skape et miljø hvor det er så trygt at barna ikke får behov for å mobbe.

Det er nemlig noe barn ikke nødvendigvis får til på egenhånd. De trenger trygge voksne til å skape et miljø hvor hver og en kan kjenne seg trygge på at de er akseptert og inkludert akkurat sånn som de er. 

Hvis vi tar et skritt tilbake og håper at barna skal skape en god gruppekultur på egenhånd, forsterkes gjerne det som allerede er usunt, og utryggheten blir enda større.

I denne kronikken setter Ingrid Grimsmo Jørgensen som er høgskolelektor og pedagog ved Høgskolen i Innlandet setter så fint ord på hva som skal til og hvordan man kan gjøre det:
I klasser med aktiviteter som styrker fellesskapet er det mindre mobbing

​Merkelig nok er det ofte i nære relasjoner at vi lytter minst. Jeg ser det igjen og igjen i parterapi og familieterapi. Vi tror vi kjenner de som er nærmest oss, vi tror vi vet hva de føler, ønsker og drømmer om. Men vi alle forandrer og utvikler oss kontinuerlig, og hvis vi slutter å lytte til hverandre, slutter vi også å kjenne hverandre.

Vi tror vi vet 
Hvor lett er det ikke å sitte med nesa i mobilen når kjæresten snakker. Eller når barna forteller om hva som skjedde på skolen, tenker vi heller på hva vi ikke rakk å gjøre på jobben i dag. Vi tror vi vet hva de nærmeste skal si, så vi lytter ikke.

Dette har også blitt forsket på. I forsøket fant forskerne ut at når forsøkspersoner ble spurt om hva de trodde ektefelle, en venn eller en fremmed ville si, trodde forsøkspersonene at de visste akkurat hva ektefellen eller vennen ville si, mens de var mer usikre på den fremmede. Men når forskerne sjekket med ektefellen eller vennen hva de virkelig mente, viste det seg at forsøkspersonene tok like feil, og faktisk ofte enda mer feil, når det gjaldt de nære enn de fremmede.

Dette ser jeg også stadig med parene og familiene som kommer til meg. De tror at de kjenner hverandre så godt, og antar at de vet hva den andre tenker og føler. Dette er et kjerneproblem i veldig mange relasjoner. For vi kan jo aldri helt vite hva andre tenker og føler med mindre de forteller det. Så her kommer jeg til tips nr. 1:

Sjekk ut antakelsene dine
'Det gjelder å først stille spørsmål ved våre egne antakelser. Hver gang vi tror vi vet hva en annen føler eller hva deres intensjon er («Han prøver å unngå å snakke om dette fordi han er sint på meg»), gjelder det å stoppe opp og tenke: Er dette noe jeg vet, eller er det noe jeg tror. Og i det øyeblikket du blir klar over at dette kan du ikke vite, har du muligheten til å sjekke det ut med den andre. «Stemmer det at du …». Her ligger store muligheter for oppklaring av misforståelser mellom dere. Kunsten er å skille mellom det du tenker og tror, og det du faktisk ser og hører.

Når vi tror at vi vet hva den andre tenker og føler, får vi gjerne et annet problem som henger tett sammen med dette. Vi tror at andre vet hva vi selv ønsker og trenger («hun må da vite at jeg trenger å sove ut om morgenen i helgene»). Jeg kan fortelle deg etter utallige samtaler med par og familier: Det gjør de ofte ikke. Eller hvis de vet det, vet de kanskje ikke hvor viktig det er for deg.

Det kan kjennes sårbart for mange av oss å si hva vi har behov for. «Jeg trenger at du legger fra deg telefonen og virkelig lytter til meg når jeg prøver å fortelle deg hvordan jeg har det. For akkurat nå har jeg det ikke så bra». Det kan være veldig skummelt å be om, så vi sier det ikke rett ut. Men når vi klarer å gjøre det, gir vi den andre mulighet til å komme oss i møte. For du kan være ganske sikker på at det ikke er så lett for den andre å gjette seg til hva du trenger som det du tror. Derav følger tips nr. 2:

Si hva du trenger
Hvis du formulerer behovet ditt klart og tydelig, er det en gave til relasjonen. Det er ikke sikkert at den andre kan møte behovet ditt, men vedkommende får i hvert fall muligheten. Dere kan snakke om det istedenfor at det bare ligger der mellom linjene og skaper avstand mellom dere. For det blir avstand når den andre ikke vet hva du trenger. Og når vedkommende ikke møter behovet ditt («hun vekker meg tidlig hver eneste helg enda jeg trenger å sove»), blir du kanskje skuffet over at vedkommende ikke har forstått det av seg selv. Eller kanskje du tror han eller hun ikke bryr seg? (Det er i så fall en antakelse det kan være nyttig å sjekke ut.) 

Formuler behovet ditt på en god måte
Når du skal formulere behovet ditt, anbefaler jeg at du legger det fram som et positivt behov, altså at du sier hva du trenger ("Jeg trenger å sove lenge i helgene for jeg får sove for lite i ukedagene", istedenfor hva du ikke trenger ("Du skal alltid vekke meg så tidlig i helgene, kan du slutte med det"). Fordi når du forteller hva du ikke trenger, høres det gjerne ut som en anklage. Og anklager trykker på feil knapper hos mottakeren og skaper avstand mellom dere. Det kan jo være at den andre tror du blir glad for at resten av familien ikke spiser frokost uten deg. For eksempel.

Dette høres så enkelt ut, men det er ikke alltid så lett, verken å være klar over at du tolker den andre, eller å si hva du trenger på en god måte. Veldig mange par og familier strever med akkurat dette. Men klarer du å få det til, tar du ansvar for mye av din del når det kommer til å bringe dere nærmere hverandre. 
 
Se også denne interessante artikkelen i New York Times om samme tema:
You’re Not Listening. Here’s Why.

​Ingen foreldre ønsker å påføre barna et samlivsbrudd, og det er forferdelig vondt for dem som ikke ser noen annen utvei enn å gå fra hverandre. 

Jeg hører ofte folk si at par gir opp for lett i dag, og at det er altfor enkelt å skille seg. Det er imidlertid ikke min erfaring som parterapeut og familieterapeut. De foreldrene jeg møter, strekker seg utrolig langt for å få det til, og mange lever på kompromiss med sine egne behov over lang tid.

Men det jeg synes er veldig synd, er at mange venter for lenge før de søker hjelp. Jeg mener at mange forhold kunne vært reddet om parene hadde kommet i parterapi tidligere. Det er mange kjæresterelasjoner som utarmes av dårlig kommunikasjon og av at man feiltolker hverandre slik at man kommer inn i en nedadgående spiral. Det er lurt å gi terapien en sjanse før det oppstår altfor mange vonde følelser og man sårer hverandre for dypt.

Men noen ganger er det altså slik at det kommer til et punkt hvor det faktisk er det beste for alle parter, også for barnet, at foreldrene går fra hverandre. Da har det mye å si for barnets psykiske helse hvordan det skjer, og det er viktig å holde hodet kaldt og gjøre overgangen så skånsom som mulig for barnet.

Det er to ting som er viktigere enn alt annet for hvordan det går med barna etter et samlivsbrudd hos foreldre. Det ene er at mor og far ikke er i konflikt over lengre tid. Det andre er at barnet beholder en god relasjon til begge foreldrene etter bruddet. 

Det er avgjørende at foreldrene ikke lar deres egne såre følelser gå ut over barnet. De fleste barn vil forsøke å ta ansvar for at foreldrene skal ha det bra i en slik situasjon. Da er det viktig at de voksne tar ansvar for seg selv slik at barnet ikke trenger å gjøre det. 

Er foreldrene i langvarig konflikt, vil det i de aller fleste tilfeller medføre en betydelig psykisk belastning for barnet. Barn tror gjerne at de selv er skyld i at foreldrene krangler, og noen tror faktisk at foreldrene ville klart seg mye bedre uten dem. Det er fryktelig tøft for barnet å føle det slik, og virkelig skadelig for selvfølelsen. Vi voksne må derfor ta ansvar for å unngå en situasjon hvor barnet kan komme til å føle seg skyldig i våre problemer.

Er dere i ferd med å gå fra hverandre? I så fall anbefaler jeg virkelig å lese denne artikkelen på psykologisk.no med gode råd til foreldre ved samlivsbrudd. 

Dere er også velkomne i familieterapi eller parterapi hos meg for rett og slett å få hjelp til å gjennomføre bruddet på en måte som er så skånsom som mulig for alle parter - og spesielt barna. 

Og er det mulig å redde forholdet, ikke vent til det er for sent!

Mange av oss er lært opp til at bare tankene våre har verdi, og ikke følelsene, og at vi først og fremst er rasjonelle vesener. Vi har blitt fortalt at vi er svake hvis vi er triste, og at det ikke er bra å være sint. Da blir det for mange naturlig å undertrykke følelsene.

Men om bare konsentrerer oss om tankene våre og ikke kjenner etter hva vi føler, mister vi verdifull informasjon om hvordan vi har det og hva vi egentlig trenger.

Mange som kommer i terapi hos meg, sliter med å få tak i følelsene sine og vet bare at de ikke har det bra. De vet ikke hva som skurrer, de vet ikke hva de vil eller hva de trenger. Da begynner vi på arbeidet med å lete oss fram til følelsene for å finne fram til viktige behov. 

Jeg anbefaler denne søte filmen om hvordan følelser gir oss informasjon om våre grunnleggende behov og hvordan vi kan få det bedre ved å ta følelsene på alvor.

​En ting som går igjen når jeg snakker med foreldre, er hvordan de alle – og meg selv inkludert – strever med å begrense skjermforbruket til barna. Nå har det kommet skremmende forskning som viser at vi gjør lurt i å hjelpe barna med å legge fra seg telefonene:
Etter 2012 har forekomsten av depresjon, angst og ensomhet hos amerikanske ungdommer gått i taket. Selvmordsraten har økt med 50 prosent!

Jean Twenge som er professor i psykologi ved San Diego State University har forsket på dette. Hun fant ut at det hadde sammenheng med at ca halvparten av alle amerikanere hadde fått seg en smarttelefon i 2012. 

Å vokse opp med en smarttelefon har påvirket nesten alle aspekter ved livene til amerikanske barn. De bruker nå i snitt rundt seks timer om dagen på internett og sosiale medier. Da er det ikke mye tid igjen til andre ting.

Twenge har forsket på generasjonsforskjeller i 25 år. Rundt 2012 ble hun klar over en brå endring i negativ retning i tenåringers psykiske helse. I all analysen hun hadde gjort av forskjeller mellom generasjonene, noen helt tilbake til 1930-tallet, hadde hun aldri sett noe liknende.

Hun sier det er overveldende bevis for at de digitale dingsene vi gir unge mennesker gjør dem ulykkelige. Ungdommene blir skjøre psykisk sett, blir deprimerte og får angst. Det mest skremmende er selvmordsraten som har skutt i taket etter 2011. 

Sjekk denne nydelige historien hvor den amerikanske komikeren Sarah Silverman snur fiendtlighet til velvilje og dialog ved hjelp av nysgjerrighet og anerkjennelse.

Da hun for et par uke siden tvitret om at hun forsøkte å forstå Trump-supportere, fikk hun en lite hyggelig tilbakemedling fra en som følger henne på Twitter:

Istedenfor å svare spydig eller ignorere mannen, gikk Silverman inn og leste igjennom Twitter-strømmen hans. Deretter svarte hun hyggelig at hun trodde på ham, at hun så hans smerte og at hun oppmuntret ham til å se kjærlighet i seg selv.

Som svar på dette, åpnet mannen opp og forklarte at han hadde blitt hard etter å ha blitt misbrukt som barn, utallige skuffelser og langvarige ryggskader som han ikke får behandlet fordi han er fattig.

​
​Han ba om unnskyldning for å ha snakket så stygt til henne, og hun tok imot unnskyldningen og svarte at det var glemt.

Deretter ba hun sine tolv millioner Twitter-følgere om å hjelpe til med å finne ryggspesialister i området der mannen bor for å behandle ryggen hans. I tillegg tilbød hun seg å betale regningene hans fullt og helt. I løpet av noen minutter hadde hun fått respons fra klinikker som sa seg villige til å hjelpe mannen, og en uke etter fikk han tatt MR. 

​Mannen sier selv til My San Anonio: "Jeg var engang en raus og snill person, men for mange ting ødela det, og jeg ble bitter og full av hat." Og videre: "Da viste Sarah meg veien. Ikke misforstå, jeg har fortsatt en lang vei igjen, men det er en start."

Mitt hovedpoeng her er ikke at hun donerte penger og søkte opp behandlere til ham, selv om det selvsagt var fantastisk raust gjort. Men det er jo ikke noe folk flest nødvendigvis har ressurser til.

Det jeg blir mest opptatt av, er hvordan hun klarte å snu mannens innstilling ved å si at hun forsto at han hadde det vondt, og at hun antok han var en ok person på tross av det han hadde skrevet til henne. Mer skulle ikke til før han kunne møte henne med velvilje og gå inn i en dialog

Tenk hva de enkle  ordene "jeg ser deg" og "jeg tror deg" kan gjøre hvis vi klarer å tenke som Silverman at mennesket bak fiendtligheten er så mye, mye mer. 

Les hele saken på Quartzy.qz.com (på engelsk).

Jeg ble spurt av VG familieklubben om å si noe om hvordan vi kan lære barna å planlegge og hvilken verdi det kan ha. Her kan du lese noe av det jeg svarte at jeg tenker er viktig å lære barna våre.

Planlegging er en viktig del av det å vokse opp og gradvis ta mer ansvar for seg selv. For å bli selvstendig og klare seg selv er evnen til å planlegge helt avgjørende.

Det er veldig individuelt når barna er gamle nok til å planlegge selv, og det avhenger også av hva slags planlegging det er snakk om. Evnen til å planlegge er ikke fullstendig utviklet før vi er over 20 år, så vi skal ikke ha for høye forventninger til barna våre. Det er mye viktigere at vi tar imot signalene fra barna våre og tilpasser forventningene til deres faktiske utvikling, enn å følge en forhåndsdefinert plan for hva de skal kunne klare ved forskjellige alderstrinn.
​
Men når det er sagt, er det godt for barnet å få muligheten til å planlegge selvstendig i tråd med sin egen utvikling. Mindre barn kan planlegge sammen med foreldrene, mens større barn i økende grad kan planlegge for seg selv.

På kort sikt
På kort sikt får barn som kan planlegge, forutsigbarhet og en følelse av å påvirke sitt eget liv. Det gir en opplevelse av mestring som er veldig nyttig i barnas utvikling. Det kan igjen bidra til bedre selvtillit og styrket selvfølelse.

På lang sikt
På lang sikt gir det å kunne planlegge evne til å sette seg og nå mål. Dette er avgjørende egenskaper for å kunne ta en utdannelse og fungere godt i arbeidslivet. Men også i privatlivet er det viktig å kunne tenke framover og ta valg som styrer livet i den retningen vi ønsker.

God planlegging gir oversikt og forutsigbarhet i hverdagen
Når alle er med på å legge planer for hva familien skal prioritere framover, føler alle seg inkludert og med i fellesskapet. Det er viktig for alle mennesker. God planlegging gir også mer oversikt og forutsigbarhet i hverdagen, det er for eksempel lettere å få unna lekser og andre plikter uten for mange konflikter.

Gå foran med et godt eksempel
Forbered barna fra de er helt små på hva som skal skje framover. Det at vi snakker om hva vi skal på ganske detaljert nivå, gjør at barna lærer seg å forestille seg hva som skal skje i framtiden. Dette er første skritt mot å lære å planlegge.

Inkludering bidrar til god selvfølelse
Inkluder barnet i planlegging som gjelder familien og barnet selv. Vis barnet at hennes mening har verdi. Det gir en følelse av likeverdighet som medlem av familien og av å ha verdi som menneske, og det bygger god selvfølelse. Det å kunne tenke at «min mening har verdi», det skal man ikke undervurdere. Det er mange av oss voksne som strever med å føle at våre tanker, følelser og meninger har verdi, og vi kan bidra til å unngå at barna våre skal sitte med en slik følelse.

Snakk om alternativene
Snakk også gjerne med barna om noen alternativer dere har å velge imellom, slik at de gradvis lærer seg å forutse konsekvenser av de valgene de tar. Se på hva som vil være forskjellen på ulike valg, og snakk om hva som er viktig for hver enkelt av dere når dere skal velge hvilken plan dere vil følge. Er det viktig for barnet å ha mye tid til å leke fritt, er det dumt å ha faste aktiviteter hver kveld. Dette har barna godt av å være med på å reflektere rundt.

Noen tips til foreldre

• La barna være med og planlegge for hele familien, for eksempel hva dere skal gjøre i helgen eller i ferien. Ha gjerne familieråd hvor alle kommer til orde uavhengig av alder og får si hva de ønsker framover. Barna skal ikke ta beslutningene for hvilke planer familien til slutt velger å følge, det er de voksnes ansvar. Men det er godt for dem å bli hørt og tatt på alvor.
• Deretter er det viktig å følge opp planene og inkludere barna i gjennomføringen. Blir det endringer, må de få vite om det så tidlig som mulig og gjerne få påvirke hva som da skal skje.
• Lekser er et tema som skaper konflikter i mange familier. Snakk med barna om hvordan de kan planlegge for å få gjort leksene og samtidig ha tid til andre ting de ønsker å gjøre. Deretter er det viktig å hjelpe dem med å følge opp. Det klarer ikke barn alltid på egenhånd.
• Vis interesse for saken og vær «på». Barna må forstå at foreldrene legger vekt på at leksene blir gjort. Men ha følerne ute slik at du ikke styrer for mye. Kunsten er å hele tiden lete etter balansen mellom hvor mye de kan klare på egen maskin, og hvor mye du skal støtte dem underveis.
• Spilletid er et annet tema mange foreldre strever med. Her må foreldrene ta ansvar for at spillingen begrenses. Dataspill aktiverer hjernens belønningsmekanismer, og dette gjør at mange barn ikke klarer å begrense seg. Men når foreldrene har lagt rammene for hvor mye barna kan spille og hva slags spill som er greit, kan barna være med å planlegge når og hva de vil spille, innenfor disse rammene. 

Jeg skrev dette til en sak i VG familieklubben (du må være medlem for å lese, men det er gratis). Les saken hele her.