Når samlivsbrudd er eneste utvei

---

​Ingen foreldre ønsker å påføre barna et samlivsbrudd, og det er forferdelig vondt for dem som ikke ser noen annen utvei enn å gå fra hverandre. 

Jeg hører ofte folk si at par gir opp for lett i dag, og at det er altfor enkelt å skille seg. Det er imidlertid ikke min erfaring som parterapeut og familieterapeut. De foreldrene jeg møter, strekker seg utrolig langt for å få det til, og mange lever på kompromiss med sine egne behov over lang tid.

Men det jeg synes er veldig synd, er at mange venter for lenge før de søker hjelp. Jeg mener at mange forhold kunne vært reddet om parene hadde kommet i parterapi tidligere. Det er mange kjæresterelasjoner som utarmes av dårlig kommunikasjon og av at man feiltolker hverandre slik at man kommer inn i en nedadgående spiral. Det er lurt å gi terapien en sjanse før det oppstår altfor mange vonde følelser og man sårer hverandre for dypt.

Men noen ganger er det altså slik at det kommer til et punkt hvor det faktisk er det beste for alle parter, også for barnet, at foreldrene går fra hverandre. Da har det mye å si for barnets psykiske helse hvordan det skjer, og det er viktig å holde hodet kaldt og gjøre overgangen så skånsom som mulig for barnet.

Det er to ting som er viktigere enn alt annet for hvordan det går med barna etter et samlivsbrudd hos foreldre. Det ene er at mor og far ikke er i konflikt over lengre tid. Det andre er at barnet beholder en god relasjon til begge foreldrene etter bruddet. 

Det er avgjørende at foreldrene ikke lar deres egne såre følelser gå ut over barnet. De fleste barn vil forsøke å ta ansvar for at foreldrene skal ha det bra i en slik situasjon. Da er det viktig at de voksne tar ansvar for seg selv slik at barnet ikke trenger å gjøre det. 

Er foreldrene i langvarig konflikt, vil det i de aller fleste tilfeller medføre en betydelig psykisk belastning for barnet. Barn tror gjerne at de selv er skyld i at foreldrene krangler, og noen tror faktisk at foreldrene ville klart seg mye bedre uten dem. Det er fryktelig tøft for barnet å føle det slik, og virkelig skadelig for selvfølelsen. Vi voksne må derfor ta ansvar for å unngå en situasjon hvor barnet kan komme til å føle seg skyldig i våre problemer.

Er dere i ferd med å gå fra hverandre? I så fall anbefaler jeg virkelig å lese denne artikkelen på psykologisk.no med gode råd til foreldre ved samlivsbrudd. 

Dere er også velkomne i familieterapi eller parterapi hos meg for rett og slett å få hjelp til å gjennomføre bruddet på en måte som er så skånsom som mulig for alle parter - og spesielt barna. 

Og er det mulig å redde forholdet, ikke vent til det er for sent!