Hvordan kan vi unngå å skli ifra våre nærmeste?

Mange par og familier får stor avstand uten at de forstår hvorfor. Når var det vi gled fra hverandre? Hva kunne vi gjort annerledes? Dette lurer mange på når de oppdager at de har vokst fra hverandre. Her deler jeg noen av mine gulltips til hvordan vi kan beholde nærheten og den gode kontakten.

​Merkelig nok er det ofte i nære relasjoner at vi lytter minst. Jeg ser det igjen og igjen i parterapi og familieterapi. Vi tror vi kjenner de som er nærmest oss, vi tror vi vet hva de føler, ønsker og drømmer om. Men vi alle forandrer og utvikler oss kontinuerlig, og hvis vi slutter å lytte til hverandre, slutter vi også å kjenne hverandre.

Vi tror vi vet 
Hvor lett er det ikke å sitte med nesa i mobilen når kjæresten snakker. Eller når barna forteller om hva som skjedde på skolen, tenker vi heller på hva vi ikke rakk å gjøre på jobben i dag. Vi tror vi vet hva de nærmeste skal si, så vi lytter ikke.

Dette har også blitt forsket på. I forsøket fant forskerne ut at når forsøkspersoner ble spurt om hva de trodde ektefelle, en venn eller en fremmed ville si, trodde forsøkspersonene at de visste akkurat hva ektefellen eller vennen ville si, mens de var mer usikre på den fremmede. Men når forskerne sjekket med ektefellen eller vennen hva de virkelig mente, viste det seg at forsøkspersonene tok like feil, og faktisk ofte enda mer feil, når det gjaldt de nære enn de fremmede.

Dette ser jeg også stadig med parene og familiene som kommer til meg. De tror at de kjenner hverandre så godt, og antar at de vet hva den andre tenker og føler. Dette er et kjerneproblem i veldig mange relasjoner. For vi kan jo aldri helt vite hva andre tenker og føler med mindre de forteller det. Så her kommer jeg til tips nr. 1:

Sjekk ut antakelsene dine
'Det gjelder å først stille spørsmål ved våre egne antakelser. Hver gang vi tror vi vet hva en annen føler eller hva deres intensjon er («Han prøver å unngå å snakke om dette fordi han er sint på meg»), gjelder det å stoppe opp og tenke: Er dette noe jeg vet, eller er det noe jeg tror. Og i det øyeblikket du blir klar over at dette kan du ikke vite, har du muligheten til å sjekke det ut med den andre. «Stemmer det at du …». Her ligger store muligheter for oppklaring av misforståelser mellom dere. Kunsten er å skille mellom det du tenker og tror, og det du faktisk ser og hører.

Når vi tror at vi vet hva den andre tenker og føler, får vi gjerne et annet problem som henger tett sammen med dette. Vi tror at andre vet hva vi selv ønsker og trenger («hun må da vite at jeg trenger å sove ut om morgenen i helgene»). Jeg kan fortelle deg etter utallige samtaler med par og familier: Det gjør de ofte ikke. Eller hvis de vet det, vet de kanskje ikke hvor viktig det er for deg.

Det kan kjennes sårbart for mange av oss å si hva vi har behov for. «Jeg trenger at du legger fra deg telefonen og virkelig lytter til meg når jeg prøver å fortelle deg hvordan jeg har det. For akkurat nå har jeg det ikke så bra». Det kan være veldig skummelt å be om, så vi sier det ikke rett ut. Men når vi klarer å gjøre det, gir vi den andre mulighet til å komme oss i møte. For du kan være ganske sikker på at det ikke er så lett for den andre å gjette seg til hva du trenger som det du tror. Derav følger tips nr. 2:

Si hva du trenger
Hvis du formulerer behovet ditt klart og tydelig, er det en gave til relasjonen. Det er ikke sikkert at den andre kan møte behovet ditt, men vedkommende får i hvert fall muligheten. Dere kan snakke om det istedenfor at det bare ligger der mellom linjene og skaper avstand mellom dere. For det blir avstand når den andre ikke vet hva du trenger. Og når vedkommende ikke møter behovet ditt («hun vekker meg tidlig hver eneste helg enda jeg trenger å sove»), blir du kanskje skuffet over at vedkommende ikke har forstått det av seg selv. Eller kanskje du tror han eller hun ikke bryr seg? (Det er i så fall en antakelse det kan være nyttig å sjekke ut.) 

Formuler behovet ditt på en god måte
Når du skal formulere behovet ditt, anbefaler jeg at du legger det fram som et positivt behov, altså at du sier hva du trenger ("Jeg trenger å sove lenge i helgene for jeg får sove for lite i ukedagene", istedenfor hva du ikke trenger ("Du skal alltid vekke meg så tidlig i helgene, kan du slutte med det"). Fordi når du forteller hva du ikke trenger, høres det gjerne ut som en anklage. Og anklager trykker på feil knapper hos mottakeren og skaper avstand mellom dere. Det kan jo være at den andre tror du blir glad for at resten av familien ikke spiser frokost uten deg. For eksempel.

Dette høres så enkelt ut, men det er ikke alltid så lett, verken å være klar over at du tolker den andre, eller å si hva du trenger på en god måte. Veldig mange par og familier strever med akkurat dette. Men klarer du å få det til, tar du ansvar for mye av din del når det kommer til å bringe dere nærmere hverandre. 
 
Se også denne interessante artikkelen i New York Times om samme tema:
You’re Not Listening. Here’s Why.